Symjing.

I dag var eg på skula. Det var artig. I dag var siste dag i første term, noe som betyr at kvarte skoleåret har gått allerede. Tiden flyr, men samtidig ikke. Da jeg kom i slutten av august og tenkte på at jeg skulle bytte familie i november føltes det lenge. Veldig lenge. Men nå skal jeg bytte familie om to uker omtrentlig, og det er kort. Ukene går altfor fort. Eller – ja, det er ups and downs og alt det, men generelt flyr tiden. Unntatt noen ganger når man tenker på at ‘ey, jeg skal være her i åtte måneder til. det er litt lenge.’ Men som oftest går det fort.

Men som min fine hjemmelagede nynorsktittel avslører, så svømte jeg i dag. Det var ganske nais, ettersom jeg ikke har svømt skikkelig siden før sommerferien (lat). Jeg spurte Ali om hun ville være med meg, og så ble det til at Sarah, som er Ali’s bestevenninne også ble med. Flott, tenkte jeg, siden Sarah er visstnok en flinkiss til å svømme og svømmer hele tiden. Det viste seg at hun egentlig ikke liker å trene, hun er bare plagsomt flink i alt hun gjør likevel, selvom hun skulker omtrent alle treningene. Uansett, den første timen gjorde vi omtrent ikke noe, siden Sarah ikke gadd – og det endte med at vi satt i boblebadet nokså lenge – noe som var digg. Det må også fortelles at boblebadet var rather crowded med middelaldrende gamle menn som diskuterte svineinfluensa og plagsomme, bråkete barn. Nevnte jeg at svømmebassenget var fullt av plagsomme, bråkete, sprutende og hylende barn i alderen 8-14 år? Man skulle tro det var superdigg at svømmehallen ligger to sekunder fra skolen, men når det også medfører ekle små barn så vil jeg heller si at jeg ville gått en kilometer. Æsj. Uansett, etter en stund måtte Sarah gå, og jeg og Ali svømte effektivt i omtrentlig 45 minutter, noe som var digg. Og slitsomt! Alle svømmemusklene mine er for lengst forsvunnet, og armene mine er slappe som fiskeboller. Men denne vinteren skal det svømmes!

PS: Sarah er kjempehyggelig, men min plan med å dra til svømmebassenget for å trene ble ikke helt møtt begeistring, så da kan man få utløp for frustrasjonene på bløggen. Selvom jeg ikke skrev så mye tullball som jeg tenkte inne i hodet mitt.

Kan forresten slenge med at jeg aller mest sannsynlig skal besøke Kirstens familie i Wenatchee, Washington i desember – noe som blir litt awesome! Jeg gleder meg. Så får jeg sett litt Washington også. Og nye mennesker og nye ting. Gleder meg. Men ops, det er bare i kanskje-fasen. Uansett, det er kult.

Og enda en ting jeg vet alle vil vite – jeg så nettopp ‘the diving bell and the butterfly’ – som er en fransk, annerledes men veldig interessant og fin film. Folk bør se den. Bortsett fra hvis man er brødhode og bare liker cheezzzy Hollywood-filmer. Forresten så snakket jeg med en av de indiske utvekslingsstudentene, og vi snakket om en film, og hun bare ‘ahh, yeah, we have a Bollywood-film like that’. Lattis. De har visst ca alle hollywoodhandlingene i bollywood filmer. Eller noe. Det var lattis. Mulig det var et type øyeblikk som var sånn du må være der for å skjønne det.

Hadee.

Grad photos

Så the big event of the day var grad photos! Noe som er big deal, visst. Uvitende meg trodde det var snakk om et skolebilde – bare med kappe og hatt – altså bildet man ser i årboka. Men nei, det er ‘casual’ bilder – fem-ti poses hvor du har vanlige klær og ser fin ut fra alle vinkler, og så er det bildene med kappe og hatt og slikt, i forskjellige poses med roser og bøker og diplom. Helt greit – men relativt mange av jentene dro for å få håret ordnet og sminken gjort av profesjonelt – det var kanskje det som overrasket meg mest. Men det var jo litt gøy, sett bortsett fra at hattetingen var altfor stor og veldig tung (altså ikke samme versjon av hatten som man ser de kaste i været på seremonien) og hver gang jeg rørte på hodet så falt den av og ødela panneluggen. Forhåpentligvis blir ikke bildene altfor ille, til tross for det.

Ellers har kvelden vært stille – jeg laget mexicansk middag, siden jeg må lage det for Foods-faget for at hun ikke skal gi meg dårlig karakter for ingen grunn. Og jeg må gi henne bilder og et skjema som min vertsfamilie må fylle ut. Uansett, så skulle Len og Sue bort, og Graham var og trente – altså laget jeg middag til meg selv og så litt på Frustrert Fruer på macen. Egentlig ganske deilig å være alene hjemme, om jeg skal si det selv. Litt stusselig, men litt fint. Eh ja – nå tenker man ‘hvorfor ikke lage middag en annen dag hvor alle kan nyte den i fellesskap?’ (jeg vet at ikke alle tenkte dette, men svarer likevel på spørsmålet) – fordi i morgen er siste dag av første skolekvartal(?), term, og jeg skal ikke ha foods mer. Jeg skal ha fotografi, noe jeg gleder meg til. yay.

Hade.

Halloween

Så forrige uke var jeg syk, men jeg snek meg på skolen på fredag. Og det var gøy, for (nesten) alle hadde kledd seg ut siden Halloween var jo på lørdag. Og det var ganske mange snedige kostymer, som roboten i Futurama, Ghostbusters, Mario & Luigi, løven, fugleskremselet, skrangletingen og jenta i Trollmannen fra Oz, og så klart mange andre. Det var bare så mange kreative. Den beste var nesten en dude som hadde kledd seg ut som Harry Potter og da passet det fint at han heter Harry og snakker britisk. Ehe.

Uansett var det en avslappende skoledag, siden vi hadde Rocket Valley – som var samling i gymsalen hvor det var leker og konkurranser og film pga Halloween. Og pumpkin carving. Det var artig, og vi slapp en skoletime. Helt greit. Ooog dramaklassene hadde kledd seg opp som døde folk og så danset og sang de til Thriller. Det var faktisk ganske kult når det først er sånn fem stykker ute på gulvet, og så kom sånn førti stykk kravlende ut fra kriker og kroker. Ehe.

Lørdag stod vi opp småtidlig og gikk ned til Summerland Sweets hvor de hadde den årlige pumpkin carving contesten. Og det var sol og fint vær og fint! Jeg fikk da carved mitt aller første gresskar og det var ganske gøy – men kaldt. Og jeg er ikke så tålmodig og slikt, så det ble vel ikke det vakreste gresskaret verden har sett, men ikke så aller verst. Bare litt. Uansett var det godt med hot apple cider også, siden det er høstete visst og man drikker det her. Senere var det tid for å dømme hvilke gresskar som var de beste, og jeg fikk være med å være dommer – og det var ganske mange snedige. Morsomt.

På kvelden var det tid for Halloween, og jeg kledde meg opp som katt. Følte meg ganske kreativ da jeg laget ørene helt selv ved hjelp av papp, tusj, teip og hårbøyle. Så møtte jeg de andre jeg skulle gå med, vi skulle nemlig gjøre Halloween for Hunger. Som er at vi i stedet for å spørre om godteri så spør man om hermetikk og så gir vi det til Summerland Foodbank hvor mindre heldige mennesker kan få gratis mat. Jeg syntes det var ganske fint. Og man fikk godteri selvom – de fleste ble nemlig litt skuffet når vi ikke spurte om godteri. Og veldig mange på min alder gikk faktisk Trick&Treating – noe som overrasket meg litt,  siden jeg trodde det var forbeholdt litt mindre barn. Oh well. Husene var ganske pyntet også, enkelte hadde hengt opp dukker som var hengt og kastet blod på dørene og hele pakka.

En jente fortalte meg om et hus hvor pappaen kledde seg ut som vampyr, så la han seg i en kiste utenfor huset – og så når kidsa kom for å tigge godteri startet han å banke på lokket, skrike og krafse. Og så de barna som faktisk gikk bort til kista for å åpne og hjelpe han, skremte han rimelig godt når han spratt opp og ropte et eller annet. Lattis. Men de fikk godteri likevel. Og hvis de dumme barna ikke gikk bort til kista snek han en hånd ut full med godteri, og så kom de løpende bort og snappet godteriet før de løp av gårde. Sykt lattis. En annen far kledde seg ut og bare satt på en benk utenfor huset – som om han var en dukke. Og så når de kom gående så skremte han dem heftig.

Uansett, etter at vi avleverte all maten og slikt, så bestemte vi oss for å dra til en som heter Paul og han bor på en gård-ish-ting og på en liten bakketopp har de utrolig fin utsikt over hele Okanagan Lake helt over til Naramata. Så der laget han bål og de har sofaer rundt og det var fint. Men veldig kaldt! Men en fin kveld.

Søndag fløy forbi, etter en joggetur som endte med kraftige hosteanfall, dro jeg til Ennabelle som er min neste vertsmor – en enslig 75-80 år gammel dame. Hun er veldig hyggelig, men det blir rart å bo med en gammel dame. I en liten leilighet. Men leiligheten var fin og det blir sikkert hyggelig. Resten av søndagen gikk med til å øve til en stor historieprøve. Huff. Og så gikk jeg en tur med Sue, på et lite fjell, og Sue løper av gårde (=går veldig fort) – mens jeg harket baki der. Men det var en fin tur og det er veldig fint ute med høstfargene.

Ellers er det for tiden mye lekser og slitsomt, og jeg fant også ut en dag at jeg må lage alle matrettene jeg ikke fikk laget mens jeg var syk, hjemme. Dårlig setning – jeg må gjøre opp for alle jeg fikk laget. Noe som er dustete. Arg. Og jeg må gjøre det før fredag. Ops.

I dag etter skolen spilte jeg forresten tennis med Alison. Hvis noen lurte. Noe som var gøy, sett bort fra at det begynte å bli mørkt halv fem og det ble litt vanskelig å se ballen og det var veldig kaldt. Men fint.

Det var det. See ya.

Hello I am in kindergarrrten.

Jeg kom på det jeg egentlig hadde tenkt å skrive: skolen har en automatisk maskinting som ringer hjem hver dag og sier at jeg ikke var tilstede i x antall timer. Det føles litt som å gå på barneskolen igjen. I guess det er fint for foreldre med skulkebarn, men det er litt dustete at når man er sytten år så skal man melde fra at man ikke er på skolen. For foreldrene må nemlig ringe kontoret og meddele hvorfor kidden ikke var på skolen. Det var bare det jeg ville meddele til dere alle.

Soppesmørbrød

Siden jeg kjeder meg litt, kan jeg glede alle med et nytt innlegg. Jeg er for tiden litt syk, min vertsmor tror det er svineflu, men siden vi var i Alberta da det hele skjedde fikk man ikke tamiflu så sant man ikke var i den utsatte befolkningsgruppen, og da vi var vel hjemme i BC var det gått 48 timer og da skal man helst ikke gå til legen så sant man ikke har pusteproblemer. Og det har jeg ikke. Men jeg har nå i allefall vært hjemme de siste tre dagene, og i dag er man litt mindre slapp, har ikke lenger feber og hosten er bedre  så jeg tenker kanskje å snike meg på skolen i morgen.

Oisann, alle tv-kanalene har hele tiden emergency-sendinger på H1N1 og vaksiner og alt mulig rart. Oh well.

Kan også fortelle at vi nå passer på besteforeldrenes hund, Corky, og han er sykt hyper og liker helst å hoppe på deg og slikke deg i ansiktet. Hele tiden. Det er i grunn veldig slitsomt. Huff. For det var nemlig koselig å ha Griffin hjemme når man er syk, for han ligger bare på fanget ditt og sover, men med det samme Corky kom så ble alle hypre og plagsomme og bråkete. Oh well. Og så bjeffer de hele tiden og huffameg. De er egentlig søte og snille, bare ikke i dag.

Nå har jeg funnet ut at jeg kan se på Twin Peaks på ps3en til Gramo så da flyr tiden litt forbi. :) I dag snødde det litt, men så var ikke bakken kald nok så det la seg ikke. Men det var jo litt fint likevel.

Forresten så er Sue kjemperedd for at jeg skal blir dårligere mens hun er på jobb, bare fordi man vet jo aldri hva som kan skje, så hun ringer hele tiden og det er fint og i går laget hun kyllingsuppe (som Gramo hater) bare fordi jeg syk og den var god og det var fint.

Av og til er det fint å høre litt på DeLillos også, bare fordi er hyggelig.

Hadet.

Ut på tur: til Alberta!

Her kommer en liten oppdatering på helgens begivenheter; tur til Alberta!

Det hele startet på torsdag ved lunsjtider, da Fran (Granny) hentet meg og Graham på skolen og kjørte oss til flyplassen i Kelowna hvor vi skulle flyga straka veien til Calgary. Len og Sue hadde nemlig dratt 6.30 samme morgen med bil. Delvis fordi Len skulle levere masse vin, og delvis fordi vi skulle kjøre hjem. Det var i allefall deilig å sitte på flyet i 41 minutter i stedet for 8 timer kjøring. Og det var til og med tv på flyet. Fancy.

Ut på tur!

Det var også snedig å se the Rockies fra oven, utrolig flott! Spesielt når man ser massive fjell og så plutselig er det helt flatt og alt man kan se er brun flate. For man ser fjellfjellfjellfjellflatt. Plutselig er det flatt og vi er kommet til prærien som strekker seg over omtrentlig hele Canada. Det er seriøst helt flatt. Litt depirmerende, egentlig. Men også litt artig, og veldig forskjellig fra Norges skoglandskap.

Legg merke til de helt rette veiene. Ikke noe poeng med svinger, når det bare er jorde og atter jorde, ehe.

Oisann, var Calgary bare en random klump midt i ingenting? Eh ja. Er alle byer i Canada det? Eh ja. Er dette bare en liten utstikker som var det eneste jeg kunne se fra flyvinduet? Eh ja.

Jeg glemte å nevne at Fran kjøpte oss kaffeting og bagel på Timmies før vi dro, og siden Graham er loka, så bestilte han latte i stedet for frappuchino – og man skulle kanskje tro at koffein og Graham fungerer veldig dårlig sammen. Men det gikk faktisk greit. Smud, rett og slett. Vi ble nå i allefall hentet på flyplassen av Len og Sue og etter en liten vinavlevering i Calgary downtown kjørte vi til huset hvor Len’s bror og hans kone bor, John og Ursula. Der fikk vi middag og det var fint og de var hyggelige. De hadde innredet kjelleren med bilijard, bar, og verdens størte tv. Så da var det ikke annet å gjøre enn å spille Wii med hele familien, inkludert i 50-60 år gamle voksne. Det var lattttis. Og knuste jeg Graham i Wii-boksing? Eh ja.

Velkommen til bondelandet.

Neste morgen, som utgjør fredag, stod jeg opp i åttetiden, men som egentlig blir syv, siden de ligger en time foran oss. Eh ble det riktig? Uansett, jeg stod opp klokken åtte, siden vi skulle dra klokken ni. Men når jeg kommer ned er det ingen andre enn Len og Ursula som er stått opp. Og Len er alltid tidlig oppe, han bare chiller med litt kaffe og slikt. Så etter omtrentlig hundre tusen år spør jeg om ikke egentlig vi skulle dra klokken ni, klokken nærmet seg da ti, og han innser at han hadde glemt å stille klokken sin. Og han skulle vekke Sue og Gramo. Som om jeg ville stått opp en time for tidlig bare for gøy. Uansett, så kom vi oss av gårde, la i vei mot Edmonton. Turen i seg selv tror jeg er omtrent tre timer, men vi stoppet halvveis i Drumheller, hvor det er masse random fjell midt i prærien. Utrolig merkelig. Det er ikke store fjell, mer topper. Vi stakk også innom et dinosaur-museum, siden for en del millioner år siden levde det visst dinosauruser her. Det var for så vidt interessant, men det er begrenset hvor mange dinosaurskjeletter man kan se på uten at det blir kjedelig. Men det var nå i allefall litt random fjell midt inni der. Utrolig merkelig.

Plutselig følte jeg meg ikke så høy lenger. Ehe.

Så kjørte vi videre, og måtte stoppe i kanskje den mest øde byen i hele verden, innbyggertall: 862. Det var omtrent fire hus og en jernvarehandel og det var det. Folkene som gikk rundt i gatene begrenset seg til en gammel gubbe med slitte jeans og cowboyboots og rutete skjorte. Plutselig ble jeg glad jeg ikke bor der. Jeg glemte kanskje å si at vi stoppet fordi vi måtte ha mat, så da ble det et par sandwicher fra matbutikken man fant etter å sirklet hovedgaten fire ganger. Jeg har kanskje også glemt å nevne at litt kjedelig. Fordi det eneste du ser er åkre. Og ensomme rancher. Og veien rett foran deg. Jeg tror vi telte to svinger fra Calgary til Edmonton? Men det er i allefall rett. Og åker. Og åker. Og ingen bakker. Det er flatt. På et punkt under turen tullet GPSen også, siden den sa vi skulle over en liten bro, men broen var stengt, så da fant GPSen aka Margareth en annen snedig vei, en gammel traktor-gjørmevei for et par mil som basically gikk tvers over et jorde. På veien møtte vi også en traktor med en sjåfør som så veldig rart på oss. Og sååå, etter langt om lenge kom vi vel inn til noen av forstedene til Edmonton, hvor Len droppet av litt mer vin. Som alle byer i Canada er Edmonton en ganske ny by, og alle husene i disse forstedene var kliss like! Type Wisteria Lane, bare at det var tusenvis av dem, og alle var enten grå, eller sandfarget, eller jordfarget og kjedelige. Ikke skjønner jeg hvordan de holder styr på  alle gatene. På kveldingen en gang kom vi  nå frem til Sue’s bror, Dave, og hans kone, Laurie,  og hans datter, Bonnie,  og hans svigermor, Joy. Og så fikk vi middag og vi bare slappet av med film og bilijard og slikt. PLUSS at jeg glemte å nevne at Alberta’s main industry er olje, så vi så masse oljegravemaskiner og oljefabrikktinger! Det er jo en grunn til at hockeylaget er The Oilers, eller noe slikt!

Hei, vi graver opp litt olje!

Lørdag morgen stod vi opp tidlig for å dra til West Edmonton Mall! Dette tror jeg har nevnt opptil flere ganger tidligere, men dette er da et av Nord-Amerikas største kjøpesentre. Var ganske slapp på morgenkvisten, men tenkte at det kom til å gå over på null komma niks, vi skulle jo til WestEd! Vel fremme ser jeg at de har H&M! Kjempeglad, sier jeg at “åja, trodde ikke dere hadde det her i Canada?” og får til svar “what, H&M, what is that?”. Oh well. Uansett, etter å ha trasket litt der inne, ser man skøytebanen. De bare har en skøytebane der. Så går vi litt videre, vi skal nemlig først til badeland! Jepp, de har badeland inne på kjøpesenteret. Ikke mindre en sytten sklier, tror jeg det var. Det var ganske moro, selvom de fleste var farlig høye og bratte og skumle men ganske gøye. Etter tre-fire timer i badeland, fikser vi oss og går til den delen av senteret hvor det er omtrent tusen restauranter og fastfoodkjeder og vi spiste lunsj. (Akkurat som i den GilmoreGirls episoden hvor de shopper med Emily og så spiser de lunsj og så bestiller de noe fra alle de forskjellige, bare at dette var større). Og såå er det tid for shopping! Så vi vandrer og vandrer og vandrer og prøver masse klær og kjøper litt klær og har det fint. Men holy cow, det er ganske slitsomt å være på et så stort sted med så mye mennesker og lyd og folk og huff! (Hei Ingrid, jeg var på Sephora og det var digg!)

Hallo, verdens største innendørs-3-loops-rollercoaster.

Hei, badeland.

Skøytebane!

Sephora! Og Bonnie og Ali :)

Senere møtte vi de andre igjen, for det var tid for å gå til fornøyelsesparken! Vi kjøpte bare billetter til en berg-og-dal-bane, men det var verdens største innendørs-3-loops-rollercoaster. Det var ganske insane, kan jeg fortelle. Men artig! Og så handlet vi enda litt mer, og så dro vi hjem i sekstiden. Så vi var der fra 10-18, og vi kom oss ikke gjennom halvparten av butikkene engang. Vi gikk mainly i en etasje, fordi det var det vi hadde tid til, og det var tre eller fire etasjer, tror jeg. Så det var stort. Hjemme var det middag og chilllll og så så vi på film, hvor jeg sovnet midt inni filmen og det var fint. Slitsomt! Jeg tror sjelden jeg har vært så sliten!

Søndag morgen våknet jeg og var rimelig sliten. Forferdelig hoste og tung i hodet. Bonnie var syk med feber og Alison følte seg også litt smådårlig. Jeg har kanskje glemt å nevne at Sue’s søster Janet og hennes kids Kirean og Alison også er på besøk hos Dave? Uansett. Så gikk vi ut på tur, siden vi vil jo se litt mer av Edmonton når vi først er der. Den endte med at jeg og Ali gikk sånn tusen meter bak de andre, slitne av å gå ingenting. Da vi da skulle gå opp tusenvis av trappetrinn føltes det som om jeg hadde kols og jeg hadde verdens verste hosteanfall da jeg kom på toppen. Det ble en ganske dårlig tur, og jeg følte muligens at vi bremset ned resten av troppen også. Men vi fikk se parlamentet i allefall! Turen ble nå litt kortere enn planlagt, og vel hjemme var det på med joggebukse og ullteppe og så joinet vi Bonnie med å være syke. Vi fant nå ut at det var litt mistenkelig og dårlig at det bare var vi tre tenåringsjentene som var blitt syke, og ingen andre. Og at det sannsynligvis kom fra badebassenget? Uansett var det dustete. Men Joy, bestemoren, hadde bursdag denne dagen så da var det kake og den var god men så var man syk og orket ikke så mye kake, visst.

Litt av Edmonton.

The Parliament

The sicklings.

Mandag stod vi 6.30 siden vi hadde en tolvtimers kjøretur foran oss. Vi dro ved 8-tiden, i en fullpakket og fullstappet bil. Det fine med at både jeg og Ali var syke, var at vi fikk baksetet for oss selv, mens Janet, Kieran og Graham måtte kose seg i midtsetet. Bilturen gikk for så vidt relativt fort, de første timene sov man seg gjennom. Så leste man litt, stirret litt ut på åkrene og prærien og det flate. Spilte litt kort. Oisann, prompet Graham? Det var fint. Oisann, begynte Kieran og Graham og synge? Det var fint. Deilig at vi skal sitte ni timer til i bil med dem, tenkte man da.

Rockies! Rockys! Jeg vet ikke hvordan man skriver det helt.

Vi kjørte nå lenge, med et par stopp, før vi nådde the Rockies, med masse fjell og snø og skog. Vi kjørte opp til Lake Louis(?), hvor det er hotell og veldig fint, men det var veldig kaldt! For det snødde og mine tynne tøysko var ikke vanntette. Og etter to sekunder ute i kulda kom kolshosten tilbake (den hadde vært der hele tiden, men denne gangen enda verre). Men det var i allefall utrolig fint det, til tross for snøen! Og diverse snøballer enkelte syntes det var morsomt å kaste. På oss. En annen supermerkelig ting var at jeg gikk med kameraet mitt i hånden. En gruppe randoms står og beundrer utsikten, og tilbyr seg å ta bilde av oss, ehm ok. Han virket forøvrig litt drita, men oh well. Han gikk også i slippers ute i snøen. Men uansett, det eneste jeg sa var “you just have to push the button” og “thank you” siden han ikek skjønte hvordan han skulle ta bilde, og så når vi snur oss for å gå mumler han til de andre folkene sine at “mumlemumle I think she must be German? Norwegian?” – jeg skjønner ikke hvordan han fant ut det? Hm. Her er i allefall bilder av Lake Louis surrounded by the Rockys i snøværet! Greia med Lake Louis er visst at vannet er utrolig klart og grønt og blått og fint, siden det er smeltevann fra breene fra fjellene, og vannet var faktisk klart og grønt og fint selvom det var snø og overskyet.

Her er gjengen på tur!

Videre kjørte vi, og det var fjell og skog og fjell og snø og snøstorm. Middagen ble på Timmies og da vi endelig kom hjem, ganske nøyaktig klokken 20.00, tolv timer etter avreise, var alle rimelig slitne.

I dag er jeg hjemme og er syk og tenkte at det er bedre å bli ordentlig frisk enn å prøve å gå på skolen og ikke få med seg noe uansett. Tenker å lage meg en kopp te og så blir alt fint. :)

Uansett en fin helg, selvom den endte med pest og styggedom. ! Sue kom nettopp hjem for å forsikre seg om at jeg har det bra, jeg tror hun er livredd for at jeg skal bli dårligere enn jeg allerede er for så å plutselig utvikle vill svineinfluensa. Hun jobber nemlig i helsesektoren og hører mange skumle historier. Men heldigvis har jeg det fint, og har fått i meg altfor mye hostesaft som smaker like ille som den gjør hjemme i Norge. Og så fant hun frem Pride and Prejudice, den gamle BBC-serien fra 1990-tallet som jeg kan kose meg med ! Så det er fint :)

Pakke! :D

Jeg fikk pakke i dag fra mine kjære foreldre! Pakken var fylt med all slags herligheter som sjokolade (til og med den nye melkedrøm som jeg aldri har hørt om før) og ullsokker og gensere og grøtris. Digg! Også fikk jeg brev fra mormor også, det var ganske hyggelig! :)

Nå skal vi kose vårs! Får bare prøve å ikke spise all sjokoladen på to dager. Vil jo ikke komme hjem som en fatass, heller.

Ellers må jeg i kveld prøve å skrive et essay om et dikt jeg ikke egentlig skjønner noenting av, så det blir dagens plan. Huff. Skulle kanskje ikke drevet og mast om at skolen var så lett, for dette skjønner jeg ingenting av. Men det er (mest) fordi jeg ikke skjønner noe av gammel-engelsk, jeg tror ikke det er såå vanskelig for de andre kidsa i min klasse. Men det blir fint.

I morgen stikker vi til Calgary og senere Edmonton – og når jeg sier vi så er det meg selv og min vertsfamilie, så det blir bra!

PS: I dag har jeg vært her i nøyaktig 2 mnd! Tiden går veldig fort, men samtidig føles det veldig lenge at det er 8-9 mnd til jeg skal hjem. Men tiden går unna, snart er det jul og så har jeg allerede vært her i nesten et halvt år. :)

Jeg er glad jeg ikke går på japansk skole.

Før jeg dro til Canada, regnet jeg med at den canadiske skolen var mye vanskeligere enn norsk skole. Mer displinert, mer lekser og strengere lærere. Men så kom jeg hit – og så langt er det mye enklere. Nivået er mye lavere på det vi gjør, men jeg jeg har ingen AP classes, så ja. Eh. Uansett så langt virker det greit, men som jeg sikkert har sagt mange ganger så har jeg ikke matte dette semesteret og det er herlig! Men generelt synes jeg mange av kidsa virker mindre mature og når jeg tenker på nivået på hva vi gjør i timene, synes jeg det er uvirkelig at de stikker av gårde til universiteter neste år. I dag kom nemlig universitetsfolk og snakket til oss, og jeg kan ikke forestille meg selv på universitetet om bare ett år! Så da er det jo greit jeg skal gå tredje klasse først. Men jeg hørte på foredragene til University of British Columbia og University of Victoria – og de høres veldig bra ut – så hvis jeg skulle studert her ville jeg definitivt vurdert en av de to! En ting jeg liker er at de har fine campusområder som ligger nærme downtown, nærme skog og friluftsliv, nærme sjøen, nærme alt – men samtidig er det litt for seg selv og man kan fint finne alt man trenger på campusområdet. UBC er digert (vi var jo der en snartur i sommer) og man kan helt sikkert fint leve der hele året uten å trenge å gå utenfor campusområdet. Selvom det kanskje ikke er det optimale – men poenget er at du kan finne alt av butikker, treningsområder, restauranter, sykehus osv på campus. Det høres nå i allefall fint ut  !

Uansett, i dag snakket jeg med en japansk utvekslingsstudent, Kyoko,  som går på skolen min – det er to, og de er de eneste andre utvekslingsstudentene som er, men de drar hjem i desember, siden de kom i januar. Anyroad, jeg spurte hvordan skolen hennes i Japan var, og det var helt sykt; sånn som du leser om, men ingen ordentlige mennesker går der. Skolen hennes var fra 8.30-20.00. Så klart regner man da med at de har ekstra lang pause midt på dagen, som jeg tror de har i Frankrike, men nei, de hadde skole hele dagen. Og så hadde de i tillegg masse lekser. Og siden hun hadde en og en halv times reisevei – så betydde det at hun dro hjemmefra 6.30 og kom hjem 22, for så å måtte gjøre to-tre timer med lekser, før hun la seg i 2-tiden og stod opp 5.30. Og da jeg syntes det var vilt at hun sov bare fire timer hver natt, så sa hun at det var null stress – alle vennene hennes gjorde det og hun var vant til det. Og når vi snakker om venner – det har man ikke tid til på denne jenteskolen. Dette er da en sånn superskole som gjør at det er lettere å komme inn på de riktige universiteter osv. Og en del av det programmet de går sender de avgårde på utveksling (de må) så de kan lære engelsk og være flinke. Vilt. En viktig faktor til at japansk skole (i allefall denne superskolen) høres helt forferdelig ut er at neste år skulle hun bare ha tre dager sommerferie. Og de hadde syv-dagers uke. Men heldigvis kan man glede seg til juleferie, tenker du nå. Nei, de hadde ikke juleferie. Du skulle sett fjeset til Kyoko når jeg spurte om det – hun brøt ut i latter, det var visst en artig tanke å ha juleferie! Så min konklusjon er at 1. digg å ikke gå på hennes skole. 2. det må ha vært sykt digg for dem å være her hvor de har hatt chill skole, spring break, tre måneder sommerferie og diverse fridager. Bortsett fra at alt er på engesk.  Det var det. De får i allefall god arbeidsmoral!

Helg og smude ting.

Ja, barn, da var enda en helg over. Helgene går farlig fort, men det gjør for så vidt også ukedagene. Fredag var det bare chill i hjemmet – var utrolig sliten, og jeg Sue så en film og hadde det fint. Vi så forresten Rachel’s getting Married – hvis noen lurte – som var en smule annerledes, men veldig interessant film. Lørdag stod jeg opp tidlig for å se på Grahams fotballturnering, og jeg kan fortelle deg at det er ikke så veldig fristende å stå opp halv åtte lørdag morgen for å stå ute i to timer i striregnet for å se fotball. Men det var jo hyggelig. Og så stakk vi til Tim Hortons etterpå og drakk kakao og spiste pumpkin spice donuts (doughnuts?). Tim Hortons var forøvrig overfylt av alle de diverse fotballagene, hehe. Så det var snedig.

Senere  på dagen dro jeg til Cotii som er en argentinsk utvekslingsstudent – og hun bor også i Summerland, men hun går på Pen High. Dit kom også tyske Corinna, franske Marietta og indiske Devu – alle bor de relativt nærme, innenfor en times kjøring. Så det var snedig! Deilig å prate med folk i samme situasjon osvosvosv. Og som på alle fine slumberpartyes så lakket vi neglene våre og flettet håret (nei, jeg tuller ikke). Haha, jeg følte meg litt mer mature enn dem, men det skal jo også sies at jeg er 1-2 år eldre enn dem også. Men det var litt sånn hei, vi snakker og fniser om ting vi fniste av i 8. klasse. Men det var uansett hyggelig! Vi så også et par filmer, deriblant The Notebook og Tuck Everlasting. Sistnevnte anbefales vel ikke egentlig, ettersom du skjønner hva som kommer til å skje i løpet av de åtte første minuttene. Men det er vel kanskje mer en barnefilm? Den var i allefall produsert av Disney. Men den hadde Alexis Bledel og det var fint, for henne liker vi. Så vet man det. Veldig spennende. Vi gjorde ikke så svært mye mer den kvelden, vi pratet og hadde det fint til altfor sent – da jeg sa jeg kanskje hadde litt lyst til å sove i 4-tiden, var jeg litt laim, visst, men vi la oss nå i 5-tiden. Mmmm deilig å stå opp klokken 9! Uansett det var masse gøy og fint !

mange har forresten pyntet husene sine til Halloween. Eller ikke mange, men noen :)

I går var søndag, og etter jeg kom hjem fra Cotii’s har jeg bare løpt en tur, og ellers ikke gjort fælt mye. Innabell (aner ikke hvordan det staves) som er min neste vertsfamilie/mor kom over til middag, så vi kunne treffe henne og bli kjent med henne og det var fint, hun er veldig hyggelig og morsom. Så jeg gleder meg egentlig til å bo med henne, selvom hun en enslig, eldre kvinne – altså veldig annerledes fra min nåværende familie. Men oh well! Vi spiste forresten baked apples apple dumplings – som er epler fylt med rosiner pakket inn i deig og så stekt og så med med en karamell-kanel-saus. Det var nais, bare ikke rosinene. Hehe. Men det var nam.

Neste helg skal vi til Calgary og Edmonton for å besøke diverse familiemedlemmer, og jeg gleder meg veldig til å se nye steder! Som for eksemple West Edmonton Mall – som er et av Nord-Amerikas største (det sier jo litt), og som har badeland, rollercoasters og ishall inne og evig med butikker og restauranter, har jeg fått høre. Jeg kommer ikke over at de har rollercoasters inne! Jeg tror de forklarte meg at det var noe de syntes var en snedig tanke, siden det blir vilt kaldt i Edmonton om vinteren, og folk har ikke så mye kult å gjøre utendørs, så da kan de dra på WestEd (som min kule vertsbror kaller det) og dra på tivoli. Lattttis. En annen veldig snedig ting er at i Alberta har de ikke provinsial taxes, som her i BC er sånn 7 % eller noe. Så det hjelper jo litt! :D Når vi snakker om skatt, her er det så snikete at de skriver prisen på prislappen uten skatt. Det var en dårlig setning, men de skriver feks at jakken jeg kjøpte koster $ 69 – okei, men så kommer du til kassen og så må du betale faktisk $ 83 eller noe sånt. Jeg husker ikke hvor mye det var, men det er nå snikete. Jeg går jo ikke rundt og husker at jeg må legge på skatten for å finne den faktiske prisen! Jeg har nok med å prøve å regne om dollarprisen til kroner.

ehehehe

Har egentlig skrevet en lengre innlegg, men har ikke orket å laste opp bilder enda; men jeg bare må meddele dette: jeg så nettopp en liten, svart bjørn labbe forbi soveromsvinduet mitt. It made my day! Nå er jeg kjempeglad! EhehE! Fikk ikke tatt noe bilde av den,  i og med at det er natt og blitz ikke er noen lur idé og at jeg simply ikke følte for å gå ut i kulden, ettersom den forsvant inn buskene i løpet av null sekunder nesten. Men hei, nå er det håp for mer bjørn, siden mammabjørnen må jo være i området! Og egentlig er det masse bjørn her, folk ser de hele tiden, bare jeg ikke har sett de enda. Heheeheheh.