Her kommer en liten oppdatering på helgens begivenheter; tur til Alberta!
Det hele startet på torsdag ved lunsjtider, da Fran (Granny) hentet meg og Graham på skolen og kjørte oss til flyplassen i Kelowna hvor vi skulle flyga straka veien til Calgary. Len og Sue hadde nemlig dratt 6.30 samme morgen med bil. Delvis fordi Len skulle levere masse vin, og delvis fordi vi skulle kjøre hjem. Det var i allefall deilig å sitte på flyet i 41 minutter i stedet for 8 timer kjøring. Og det var til og med tv på flyet. Fancy.

Ut på tur!

Det var også snedig å se the Rockies fra oven, utrolig flott! Spesielt når man ser massive fjell og så plutselig er det helt flatt og alt man kan se er brun flate. For man ser fjellfjellfjellfjellflatt. Plutselig er det flatt og vi er kommet til prærien som strekker seg over omtrentlig hele Canada. Det er seriøst helt flatt. Litt depirmerende, egentlig. Men også litt artig, og veldig forskjellig fra Norges skoglandskap.


Legg merke til de helt rette veiene. Ikke noe poeng med svinger, når det bare er jorde og atter jorde, ehe.
Oisann, var Calgary bare en random klump midt i ingenting? Eh ja. Er alle byer i Canada det? Eh ja. Er dette bare en liten utstikker som var det eneste jeg kunne se fra flyvinduet? Eh ja.
Jeg glemte å nevne at Fran kjøpte oss kaffeting og bagel på Timmies før vi dro, og siden Graham er loka, så bestilte han latte i stedet for frappuchino – og man skulle kanskje tro at koffein og Graham fungerer veldig dårlig sammen. Men det gikk faktisk greit. Smud, rett og slett. Vi ble nå i allefall hentet på flyplassen av Len og Sue og etter en liten vinavlevering i Calgary downtown kjørte vi til huset hvor Len’s bror og hans kone bor, John og Ursula. Der fikk vi middag og det var fint og de var hyggelige. De hadde innredet kjelleren med bilijard, bar, og verdens størte tv. Så da var det ikke annet å gjøre enn å spille Wii med hele familien, inkludert i 50-60 år gamle voksne. Det var lattttis. Og knuste jeg Graham i Wii-boksing? Eh ja.


Velkommen til bondelandet.

Neste morgen, som utgjør fredag, stod jeg opp i åttetiden, men som egentlig blir syv, siden de ligger en time foran oss. Eh ble det riktig? Uansett, jeg stod opp klokken åtte, siden vi skulle dra klokken ni. Men når jeg kommer ned er det ingen andre enn Len og Ursula som er stått opp. Og Len er alltid tidlig oppe, han bare chiller med litt kaffe og slikt. Så etter omtrentlig hundre tusen år spør jeg om ikke egentlig vi skulle dra klokken ni, klokken nærmet seg da ti, og han innser at han hadde glemt å stille klokken sin. Og han skulle vekke Sue og Gramo. Som om jeg ville stått opp en time for tidlig bare for gøy. Uansett, så kom vi oss av gårde, la i vei mot Edmonton. Turen i seg selv tror jeg er omtrent tre timer, men vi stoppet halvveis i Drumheller, hvor det er masse random fjell midt i prærien. Utrolig merkelig. Det er ikke store fjell, mer topper. Vi stakk også innom et dinosaur-museum, siden for en del millioner år siden levde det visst dinosauruser her. Det var for så vidt interessant, men det er begrenset hvor mange dinosaurskjeletter man kan se på uten at det blir kjedelig. Men det var nå i allefall litt random fjell midt inni der. Utrolig merkelig.



Plutselig følte jeg meg ikke så høy lenger. Ehe.

Så kjørte vi videre, og måtte stoppe i kanskje den mest øde byen i hele verden, innbyggertall: 862. Det var omtrent fire hus og en jernvarehandel og det var det. Folkene som gikk rundt i gatene begrenset seg til en gammel gubbe med slitte jeans og cowboyboots og rutete skjorte. Plutselig ble jeg glad jeg ikke bor der. Jeg glemte kanskje å si at vi stoppet fordi vi måtte ha mat, så da ble det et par sandwicher fra matbutikken man fant etter å sirklet hovedgaten fire ganger. Jeg har kanskje også glemt å nevne at litt kjedelig. Fordi det eneste du ser er åkre. Og ensomme rancher. Og veien rett foran deg. Jeg tror vi telte to svinger fra Calgary til Edmonton? Men det er i allefall rett. Og åker. Og åker. Og ingen bakker. Det er flatt. På et punkt under turen tullet GPSen også, siden den sa vi skulle over en liten bro, men broen var stengt, så da fant GPSen aka Margareth en annen snedig vei, en gammel traktor-gjørmevei for et par mil som basically gikk tvers over et jorde. På veien møtte vi også en traktor med en sjåfør som så veldig rart på oss. Og sååå, etter langt om lenge kom vi vel inn til noen av forstedene til Edmonton, hvor Len droppet av litt mer vin. Som alle byer i Canada er Edmonton en ganske ny by, og alle husene i disse forstedene var kliss like! Type Wisteria Lane, bare at det var tusenvis av dem, og alle var enten grå, eller sandfarget, eller jordfarget og kjedelige. Ikke skjønner jeg hvordan de holder styr på alle gatene. På kveldingen en gang kom vi nå frem til Sue’s bror, Dave, og hans kone, Laurie, og hans datter, Bonnie, og hans svigermor, Joy. Og så fikk vi middag og vi bare slappet av med film og bilijard og slikt. PLUSS at jeg glemte å nevne at Alberta’s main industry er olje, så vi så masse oljegravemaskiner og oljefabrikktinger! Det er jo en grunn til at hockeylaget er The Oilers, eller noe slikt!

Hei, vi graver opp litt olje!
Lørdag morgen stod vi opp tidlig for å dra til West Edmonton Mall! Dette tror jeg har nevnt opptil flere ganger tidligere, men dette er da et av Nord-Amerikas største kjøpesentre. Var ganske slapp på morgenkvisten, men tenkte at det kom til å gå over på null komma niks, vi skulle jo til WestEd! Vel fremme ser jeg at de har H&M! Kjempeglad, sier jeg at “åja, trodde ikke dere hadde det her i Canada?” og får til svar “what, H&M, what is that?”. Oh well. Uansett, etter å ha trasket litt der inne, ser man skøytebanen. De bare har en skøytebane der. Så går vi litt videre, vi skal nemlig først til badeland! Jepp, de har badeland inne på kjøpesenteret. Ikke mindre en sytten sklier, tror jeg det var. Det var ganske moro, selvom de fleste var farlig høye og bratte og skumle men ganske gøye. Etter tre-fire timer i badeland, fikser vi oss og går til den delen av senteret hvor det er omtrent tusen restauranter og fastfoodkjeder og vi spiste lunsj. (Akkurat som i den GilmoreGirls episoden hvor de shopper med Emily og så spiser de lunsj og så bestiller de noe fra alle de forskjellige, bare at dette var større). Og såå er det tid for shopping! Så vi vandrer og vandrer og vandrer og prøver masse klær og kjøper litt klær og har det fint. Men holy cow, det er ganske slitsomt å være på et så stort sted med så mye mennesker og lyd og folk og huff! (Hei Ingrid, jeg var på Sephora og det var digg!)

Hallo, verdens største innendørs-3-loops-rollercoaster.


Hei, badeland.

Skøytebane!

Sephora! Og Bonnie og Ali :)
Senere møtte vi de andre igjen, for det var tid for å gå til fornøyelsesparken! Vi kjøpte bare billetter til en berg-og-dal-bane, men det var verdens største innendørs-3-loops-rollercoaster. Det var ganske insane, kan jeg fortelle. Men artig! Og så handlet vi enda litt mer, og så dro vi hjem i sekstiden. Så vi var der fra 10-18, og vi kom oss ikke gjennom halvparten av butikkene engang. Vi gikk mainly i en etasje, fordi det var det vi hadde tid til, og det var tre eller fire etasjer, tror jeg. Så det var stort. Hjemme var det middag og chilllll og så så vi på film, hvor jeg sovnet midt inni filmen og det var fint. Slitsomt! Jeg tror sjelden jeg har vært så sliten!
Søndag morgen våknet jeg og var rimelig sliten. Forferdelig hoste og tung i hodet. Bonnie var syk med feber og Alison følte seg også litt smådårlig. Jeg har kanskje glemt å nevne at Sue’s søster Janet og hennes kids Kirean og Alison også er på besøk hos Dave? Uansett. Så gikk vi ut på tur, siden vi vil jo se litt mer av Edmonton når vi først er der. Den endte med at jeg og Ali gikk sånn tusen meter bak de andre, slitne av å gå ingenting. Da vi da skulle gå opp tusenvis av trappetrinn føltes det som om jeg hadde kols og jeg hadde verdens verste hosteanfall da jeg kom på toppen. Det ble en ganske dårlig tur, og jeg følte muligens at vi bremset ned resten av troppen også. Men vi fikk se parlamentet i allefall! Turen ble nå litt kortere enn planlagt, og vel hjemme var det på med joggebukse og ullteppe og så joinet vi Bonnie med å være syke. Vi fant nå ut at det var litt mistenkelig og dårlig at det bare var vi tre tenåringsjentene som var blitt syke, og ingen andre. Og at det sannsynligvis kom fra badebassenget? Uansett var det dustete. Men Joy, bestemoren, hadde bursdag denne dagen så da var det kake og den var god men så var man syk og orket ikke så mye kake, visst.

Litt av Edmonton.
The Parliament

The sicklings.
Mandag stod vi 6.30 siden vi hadde en tolvtimers kjøretur foran oss. Vi dro ved 8-tiden, i en fullpakket og fullstappet bil. Det fine med at både jeg og Ali var syke, var at vi fikk baksetet for oss selv, mens Janet, Kieran og Graham måtte kose seg i midtsetet. Bilturen gikk for så vidt relativt fort, de første timene sov man seg gjennom. Så leste man litt, stirret litt ut på åkrene og prærien og det flate. Spilte litt kort. Oisann, prompet Graham? Det var fint. Oisann, begynte Kieran og Graham og synge? Det var fint. Deilig at vi skal sitte ni timer til i bil med dem, tenkte man da.

Rockies! Rockys! Jeg vet ikke hvordan man skriver det helt.

Vi kjørte nå lenge, med et par stopp, før vi nådde the Rockies, med masse fjell og snø og skog. Vi kjørte opp til Lake Louis(?), hvor det er hotell og veldig fint, men det var veldig kaldt! For det snødde og mine tynne tøysko var ikke vanntette. Og etter to sekunder ute i kulda kom kolshosten tilbake (den hadde vært der hele tiden, men denne gangen enda verre). Men det var i allefall utrolig fint det, til tross for snøen! Og diverse snøballer enkelte syntes det var morsomt å kaste. På oss. En annen supermerkelig ting var at jeg gikk med kameraet mitt i hånden. En gruppe randoms står og beundrer utsikten, og tilbyr seg å ta bilde av oss, ehm ok. Han virket forøvrig litt drita, men oh well. Han gikk også i slippers ute i snøen. Men uansett, det eneste jeg sa var “you just have to push the button” og “thank you” siden han ikek skjønte hvordan han skulle ta bilde, og så når vi snur oss for å gå mumler han til de andre folkene sine at “mumlemumle I think she must be German? Norwegian?” – jeg skjønner ikke hvordan han fant ut det? Hm. Her er i allefall bilder av Lake Louis surrounded by the Rockys i snøværet! Greia med Lake Louis er visst at vannet er utrolig klart og grønt og blått og fint, siden det er smeltevann fra breene fra fjellene, og vannet var faktisk klart og grønt og fint selvom det var snø og overskyet.






Her er gjengen på tur!


Videre kjørte vi, og det var fjell og skog og fjell og snø og snøstorm. Middagen ble på Timmies og da vi endelig kom hjem, ganske nøyaktig klokken 20.00, tolv timer etter avreise, var alle rimelig slitne.
I dag er jeg hjemme og er syk og tenkte at det er bedre å bli ordentlig frisk enn å prøve å gå på skolen og ikke få med seg noe uansett. Tenker å lage meg en kopp te og så blir alt fint. :)
Uansett en fin helg, selvom den endte med pest og styggedom. ! Sue kom nettopp hjem for å forsikre seg om at jeg har det bra, jeg tror hun er livredd for at jeg skal bli dårligere enn jeg allerede er for så å plutselig utvikle vill svineinfluensa. Hun jobber nemlig i helsesektoren og hører mange skumle historier. Men heldigvis har jeg det fint, og har fått i meg altfor mye hostesaft som smaker like ille som den gjør hjemme i Norge. Og så fant hun frem Pride and Prejudice, den gamle BBC-serien fra 1990-tallet som jeg kan kose meg med ! Så det er fint :)